Årets tale 2025 til Rikke Whelan de Lange
Rikke Whelan de Lange mottok prisen for Årets tale 2025 etter sin død.
Rikke Whelan de Lange får prisen Årets tale for sin appell foran Stortinget 17. juni i år, hvor hun talte for retten til en verdig død og selvbestemt livsavslutning, og kjempet for Rikkes lov – en lov om retten til selvbestemt dødshjelp. Hun døde av brystkreft 3. oktober i år.
– Vinneren har selv skapt sin sak, funnet sitt eget rom å tale i, og sitt publikum å tale til. Det krever retorisk evne og vilje, sa prisutdeler Hege Forbord under utdelingen av prisen på Ta ordet!-finalen på Det Vestnorske Teateret 30. november.
– Ingen kan være likegyldige til budskapet, som angår oss alle:
"Det jeg vil ha, det er bare et valg.
Valg over meg, min kropp.
For det er mitt liv.
Er det ikke?
Hvorfor får jeg ikke lov til å eie min død også?"
– Vi kan være enig eller uenig i Rikke Whelan de Langes politiske krav. Men vi kan ikke stå uberørt av hennes eksistensielle budskap. Talen gjør selvbestemt dødshjelp til et spørsmål om moral, om hva det vil si å være menneske, og minner oss om hva som gjør livet verdt å leve, fortsatte Hege Forbord, som er fagdirektør og taleskriver i Nærings- og fiskeridepartementet.
Les hele jurybegrunnelsen her.
I juryen til Årets tale sitter også professor i retorikk, Jens Kjeldsen, forfatter og tidligere taleskriver, Birger Emanuelsen, tidligere taler og nå kommunikasjonssjef i Kultur- og likestillingsdepartementet, Simon Stjern og barneombud og tidligere taleskriver, Mina Gerhardsen.
Rikkes far, Thomas de Lange, mottok prisen på vegne av Rikke. Se utdelingen her.
Les og se hele Rikkes tale under.
De andre nominerte
På kortlisten over nominerte var også talen Kong Harald holdt på 80 års dagen siden frigjøringen fra den tyske okkupasjonen, 8. mai i år, og talen AUF-leder Gaute Børstad Skjervø holdt på minnemarkeringen etter 22. juli.
Talene til alle de nominerte i 2025 finnes under.
Nominerte til Årets tale 2025:
-
Konfirmasjonstalene kan være like generelle og pregløse som de er mange. Sjangeren er ofte preget av forslitte metaforer og ideomatiske uttrykk, og oppleves som en uthaling av tiden før kakebordet.
Det er ikke tilfelle her.
Camara Lundestad Joof sin tale til konfirmantene i Oslo Rådhus 26. april tar ungdommen og deres situasjon på alvor, og fortjener oppmerksomhet for å løfte en klisjéfylt sjanger opp på et nytt nivå.
Den er frisk og livsbejaende, og den oppfordrer fra et sted litt nede i veien: Gå ut i livet og lev det, selv om du ikke helt vet hvordan.
-
«Jeg vil leve.
For herregud, som jeg elsker å leve.»
Rikke Whelan de Langes appell foran Stortinget 17. juni var en hyllest til livet. Til alle de små og store tingene som utgjør det, og som gir henne lyst til å leve videre, for å elske, lære og lese.
Men Rikke er syk med uhelbredelig brystkreft, og skal dø. Det hun ber om, det hun krever, er å få lov til å bestemme selv hvordan hun vil forlate denne verden. Hun vil dø med verdighet, på sin måte, og hun vil hjelpe andre til å kunne gjøre det samme.
Målet er Rikkes lov – en lov om selvbestemt livsavslutning.
Talen bærer i seg store følelser og små, sanselige detaljer – livet, døden og kjærligheten, og det å puste inn frisk morgenluft en sen augustmorgen mens hun sklir i duggdekket gress. Kontrasten mellom den bunnløse kjærligheten til livet og den håpløse situasjonen som alvorlig kreftsyk er gripende, og evner å gi en nyanset forståelse for ønsket om selvbestemt livsavslutning.
de Lange ber oss om å hjelpe, ikke bare henne, men også dem som kommer etter henne, dem som er for slitne og syke til å kjempe for samme rett. Oppfordringen er klar: «Støtt oss i livet, og støtt retten til å velge hvordan det avsluttes.»
-
På den internasjonale dagen for solidaritet med det palestinske folk, 29. november 2024, talte statsminister Jonas Gahr Støre for en forsamling bestående av ulike trosretninger og livssyn i Oslo domkirke.
Hvilke ord bruker man for å samle og søke ro i adventstiden, når barn i Palestina dør hver eneste dag, når folk er fortvilte og ordskiftet er så lett antennelig? I en polarisert verden – hvilke fellesskap finnes da?
Støre tar til orde for å redusere spenningene – helt direkte: «Og tenke oss om, ikke provosere, ikke oppildne eller antenne.»
Og videre oppfordrer han til selvinnsikt:
«Det norske samfunnet blir også testet nå.
Verner vi om minoritetene?
Beskytter vi dem vi ikke er enige med?
Lytter vi til de stemmene vi ikke liker å høre?»
Talen er alvorlig, men også full av språklige bilder, av kontraster mellom lys og mørke, av trepunktslister og repetisjoner.
Se talen her (fra 13:12)
-
8. mai i år talte kong Harald om Ragnar Fredriksen og Erling Karlsen; fiskeriarbeideren og kontoristen som i august 1942 ble arrestert av tyskerne for planlegging av sabotasje mot Wehrmacht, og senere henrettet på Trandum.
“Navnene deres står skrevet inn på to av gravstøttene bak muren her. De vil for alltid være 19 og 20 år gamle”, sier kongen, og forankrer med det talen til stedet hvor den holdes, men også til vår tid.
Hva var de villige til å risikere friheten og livet for? Hva er det verdt å kjempe for i dag? Døde de forgjeves? er spørsmål som driver talen videre, og som lar oss reflektere over nåtiden gjennom fortellingen til Erling og Ragnar.
Talen bærer i seg flere spørsmål og dilemmaer. Den åpner et rom for refleksjon – om krigens mange sannheter, om hva vi er villige til å kjempe for, og om hva vi er villige til å ofre. Samtidig er kongen klar i sin tale når han sier at verdiene våre – frihet, mot, ansvar og fellesskap – krever noe av oss alle.
Erling og Ragnar skal ikke ha ofret sine liv forgjeves.
-
Det rasistisk motiverte drapet på Tamima Nibras Juhar i Oslo, august 2025, rystet en hel nasjon. Drapet ble etterfulgt av en minnemarkering på Youngstorget, hvor blant annet statsminister Jonas Gahr Støre talte.
I hans minnetale til de oppmøtte, hyller statsministeren Tamima som en raus, inkluderende person som jobbet for å løfte de rundt seg. Men han tar samtidig et oppgjør med rasismen som kostet henne livet.
Støre tar tydelig avstand fra hatytringer og ekstreme holdninger, og er tydelig på at Norge er en nasjon hvor det er plass til alle:
«Det er ikke noe "dem" mot "oss". I vårt fellesskap er alle vi.»
Hat må forebygges, sier han, men vi må også bekjempe det med kjærlighet.
-
30. april protesterte demonstranter fra Arctic Climate Action og Greenpeace i havnen i Longyearbyen på Svalbard, idet Mark Zuckerberg ankret opp med to luksusyachter i fjorden utenfor.
Svalbard er et av stedene som virkelig merker klimaendringene, og ser landskapet endre seg med dem fra dag til dag. Representant fra Arctic Climate Action, Franziska Hasenburg, holdt en tale på demonstrasjonen, hvor hun pekte på det paradoksale i at de superrike bruker klimaendringenes episenter som feriemål.
I talen løftet hun videre hvordan desinformasjon og Zukerbergs beslutning om å droppe faktasjekk i Meta er med på å hindre effektive klimatiltak, samt hvordan et fortsatt liv på denne jorden krever at vi alle handler sammen og ikke lar de superrike fortsette med å slippe ut like mye Co2 på 90 minutter som et gjennomsnittsmenneske slipper ut i løpet av livet.
Som Hasenburg sier:
«Vi lever ikke i Elons eller Marks science fiction. Vi kan ikke ty til Mars. Vi må kjempe for vår overlevelse på jorden.»
Talen rommer en effektiv sidestilling av fakta og fornuft, og viser det latterlige og groteske ved de superrikes livsførsel og konsekvensene denne har for oss alle.
Foto: Maria Rossi/NRK
-
På Equinors generalforsamling i Stavanger i mai holdt leder for Greenpeace Norge, Frode Pleym, en hamrdirrende klimatale henvendt til konsernsjef i Equinor, Anders Opedal.
Pleym kritiserer selskapets samarbeid med isrelskeide Delek Group på det omdiskuterte Rosebank-feltet. Delek Group er svartelistet av FN og ekskludert fra Oljefondet, og Pleym peker på at deres profitt bidrar til okkupasjonen av Palestina.
Pleym setter opp kontrasten mellom Equinors jag etter profitt på den ene siden, og lidelse og tap av menneskeliv på den andre. Og han stiller det sjelsettende retoriske spørsmålet: Mr. Opedal, how do you sleep at night?
Foto: Greenpeace / Johanna Hanno
-
I hans tale for ofrene etter terroren 22. juli 2011, jobber AUF-leder Gaute Børstad Skjervø med kontraster. Kontrasten mellom sommeridyll og de hatefulle handlingene begått på Utøya og i Regjeringskvartalet for 14 år siden.
Han peker også de store, dels kontrasterende følelsene kjærlighet, sorg og hat, når han vandrer i landskapet mellom den klassiske minnetalen, og et oppgjør med hatet og holdningene som motiverte terrorhandlingene.
Kontrasten kan oppsummeres i sitatet:
«Ord kan gi kjærlighet. Og ord kan gi hat.»