Min fitte er flott – Elise Wanvik, Kongshaug Musikkgymnas

Elise Wanviks tale, «Min fitte er flott», var med i Ta ordet!-finalen i 2019. Wanvik deltok på vegne av Kongshaug Musikkgymnas, som ligger ved Lepsøy i Bjønafjorden kommune. Talen tar for seg et tema som særlig vedrører Elise selv og andre unge, men som også har interesse i offentligheten generelt; vår tids skjønnhetsideal og måten det påvirker oss.

Talen vakte stor begeistring under finalen, og også etterpå fikk den mye omtale. Elise ble blant annet intervjuet på TV2 Nyhetskanalen om skjønnhetsidealer.

Det viktigste med talen er at Elise ønsker en bestemt endring: Hun vil få oss til å se annerledes på kropp og skjønnhet. Dette innebærer også en handlingsendring – hun ønsker at jenter skal være tilfredse med kroppene de har og ikke benytte intimkirurgi, og hun ønsker at gutter som ser på porno skal forstå at vanlige mennesker ikke ser ut som på skjermen. Her ligger en også en overordet appell som ikke bare handler om kjønnsorganet, men om hele kroppen: Vi er alle forskjellige. Du bør være tilfreds med kroppen din slik den er. Det vil bringe deg færre sorger og mer glede i livet.

Elises tale

Les talen i sin helhet.

Talen begynner rett på, med en kort, slående og oppsiktsvekkende setning, som er formet som et bokstavrim (allitterasjon). Det fanger publikums oppmerksomhet fra første stund. Det viser med det samme også Elises karakter (ethos) som uredd og djerv – men ikke sjofel. Mens setningen nesten er grov, er Elises fremføring mild, men selvsikker. Den gir en interessant spenning i fremføringen.

Etter den slående innledningen gir Elise en fortelling fra sitt eget liv. Det knytter oss tettere til henne:

Fordi slike personlige fortellinger lærer oss hvem taleren er, fungerer de ofte retorisk best i begynnelsen. Vi vil jo gjerne vite mer om personen som snakker til oss.

Det er også en god idé å begynne med en konkret levende fortelling, fordi det konkrete fanger oppmerksomheten og letter forståelsen. Taleren bør veksle mellom det konkrete og det generelle underveis, men bør normalt helst begynne med det konkrete. Fortellingen til Elise har direkte gjengivelser fra samtaler, noe som bidrar til å gjøre talen levende og interessant.

Deretter utvider Elise perspektivet og blir mere generell, når hun gjør sine og venninnenes spørsmål om kjønn til en undring og bekymring andre også har:

Fra bare å berette om seg selv og venninnene, bruke Elise nå statistikk, tall og generelle innsikter til å peke på at dette er et problem som gjelder mange. Hun forteller også hva grunnen til problemet er, nemlig at unge faktisk ikke vet hvordan et vanlig kjønnsorgan ser ut samt hvor forskjellige kjønnsorganer er.

Enda en undersøkelse brukes til å vise at problemet er stort og gjelder mange. Den levende og personlige fortellingen som Elise begynte med er nå utvidet til å vedrøre et samfunnsproblem:

Så blir talen igjen konkret. Elise bruker en bestemt skjønnhetskonkurranse som eksempel på det generelle samfunnsproblemet:

Konkurransen viser tydelig at det vanlige ikke er verdsatt. For å slå poenget fast og antyde at forargelse er berettiget gjentar Elise det sentrale i talen med to korte setninger på tre og fire ord: «Altså helt vanlige kvinneunderliv. Nederst på listen». Etter slike korte, slående – og emosjonelle – setninger er det en god idé å holde en kort pause. Det gjorde Elise også under fremføringen. I manuskriptet er slike pauser markert ved dobbelt linjebrudd.

For å sikre at publikum ikke avviser eksemplet med vulva-konkurransen som en sær unntakelse, gjør Elise det tydelig hva dette eksempelet skal vise. Hun sier eksplisitt at den viser de urimelige forventningene samfunnet har til kroppene våre. Deretter følger hun opp med å slå fast at vekslende trender påvirker oss, og hun benytter to meget visuelle beskrivelser for å få oss til å se dette: lår som gnisser mot hverandre og kropper som ser ut som en cello:

Tilhørerne fornemmer nå at talen nærmer seg slutten, og Elise følger opp denne fornemmelsen med en konstaterende oppsummering: «Kjønnsorganet har fått et skjønnhetsideal»:

Elise oppsummerer og gjør saken personlig med en gjentakelse av samme setningsbegynnelse (anafor): «Enda en ting…», «Enda en ting…», og en avrunding: «Hadde jeg ikke nok …»

Elise sier «jeg» i denne delen, men i lys av det hun har sagt tidligere, vet vi at dette «jeg» egentlig betyr «vi», for dette er «enda en ting» som vi alle må bekymre oss over – i tillegg til de andre skavankene vi føler at vi har.

Direkte oppfordringer til handling kommer normalt til sist i taler, fordi det er dette talen har bygget opp til. Det er dessuten retorisk best hvis tilhørerne forlates med en oppfordring, sånn at de føler ønsket om endring når taleren er ferdig. Det sørger Elise for her:

Elise innleder denne delen med et kort og kontant «Nå er det tid for å skjerpe seg,» som får publikum til å rette seg opp og lytte. Så benytter hun igjen en oppmerksomhetsfangende anafor, altså at hun begynner flere setninger på samme måte. Dette grepet gjør at vi følger med, fordi vi automatisk lytter etter gjentakelsen: «Jeg snakker til dere gutter», «Jeg snakker til dere jenter», «Jeg er her i dag for å oppfordre». Hun benytter et likende retorisk grep mot slutten av delen, hvor hun både innleder med samme ord «Er det ikke», og gjentar kontrasten «enn at». Også her vil øret automatisk følge med, fordi vi fornemmer at det er en språklig struktur.

Slutten på talen gir en direkte oppfordring som oppsummerer talens hovedbudskap: «Vi må legge verdiene våre i andre ting enn et skjønnhetsideal det er umulig å innfri.»:

Så priser Elise den vanlige kroppen og alt den kan klare, for å hjelpe oss med å være fornøyde med kroppene vi har. Det gjør hun med en såkalt trepunkts-liste (trikolon), hvor tre setninger starter på samme vis: «Du kan lage barn, du kan føde barn, og du kan amme barn».

To korte setninger slår så budskapet endegyldig fast. Den første gjentar rytmisk ordet «kvinnekroppen»: «La kvinnekroppen være kvinnekroppen slik som den er.» Den siste gjentar de samme ordene som Elise begynte med, «Min fitte er flott», men så tilføyer hun «og det er din òg». Setningen binder talens begynnelse og slutt sammen, og de siste ordene er en forsikring til tilhørerne – særlig unge kvinner – om at de er gode nok slik de er.

Oppsummering:

Talen har mange kvaliteter. For det første har den et klart fokus og mål: Vær tilfreds med kjønnet og kroppen din, og ikke benytt intimkirurgi (innhold/inventio). For det andre har den en hensiktsmessig oppbygging (disponering/dispositio). Talen begynner med en kort, sterk og oppmerksomhetsfangende setning, «Min fitte er flott», og fortsetter med en personlig fortelling. Deretter kommer en generell problematisering av problemet og bruk av statistikk. Så blir talen igjen konkret og gir, med fortellingen om vulvakonkurransen, et eksempel. Så knytter hun eksemplet til den generelle innsikten om de urimelige og umulige forventningene samfunnet stiller til kroppene våre, før hun igjen gjør saken konkret og personlig ved å si  «Jeg klarer ikke å strekke til». Det konkrete og personlige fortsetter i det følgende, hvor Elise forteller om sine egne bekymringer som er lik dem andre unge kvinner har. Talen slutter med en direkte oppfordring til unge menn og kvinner, så vi vet hva som er målet og hva vi som tilhørere skal tenke og gjøre. Til sist sier Elise de samme ordene som hun begynte med, «Min fitte er flott», men tilføyer «og det er din òg». Setningen binder talens begynnelse og slutt sammen og de siste ordene er en forsikring til tilhørerne – særlig unge kvinner – om at de er gode nok slik de er.

Talens språk (elocutio) er klart, enkelt og muntlig, som taler skal være. Det er også levende formuleringer som holder på interessen. Det er bokstavrim («min fitte er flott»), underholdende synonymer for det kvinnelige kjønnet (glufse, vulva, vajazzen), gjengivelse av samtaler med venninner, retoriske spørsmål, og variasjon mellom korte og lange setninger som gir rytme og fastholder oppmerksomheten. Elises bruk av egne opplevelser gjør saken vanlig, og hennes bruk av humor er med på å gjøre den ufarlig, slik at det blir enklere for oss å tenke over saken og se den med hennes øyne.

Talens oppbygging, formuleringer og bilder gjør det enkelt for både Elise og oss tilhørere å huske (memoria) talen og dens budskap. Sammen med variasjon mellom det konkrete og det generelle samt de levende beskrivelsene og fortellingene, gjør denne enkelheten det lett for Elise å skape en god fremføring (actio).

Talen er kommentert av professor i retorikk ved UiB, Jens E. Kjeldsen